Når et koffertkjøp blir en podkast – og så en bok

Journalisten Trude Lorentzens bok om Vidkun Quisling og hans koffert utløser underveis i lesingen noen anmerkninger fra en faghistoriker. Men forfatterens ambisjon er å skrive spennende og leseverdige historieformidling – og det lykkes hun svært godt med.  

Quislings koffert. I fotsporene til en forræder starter dramatisk der livet til bokens hovedperson slutter – i et kapittel med tittelen «Ti skudd i hjertet». Den avsatte og landssvikdømte Vidkun Quisling blir først av alt henrettet på Akershus festning 24. oktober 1945. Deretter tar vi i kapittelet «Et håndtak til andre verdenskrig» et sjumilssteg 70 år frem i tid – til da journalisten og forfatteren Trude Lorentzen høsten 2015 nærmest ved en tilfeldighet finner den norske naziførerens koffert på en nettauksjon. Så tar vi i kapittelet «Bruddstykker av en mann» til gjengjeld et enda lenger sprang tilbake i tid – til prestesønnen Vidkun Quislings babyportrett og barnesko i Telemark anno 1888.

Oppstarten er kort sagt noe hoppende, men dramaturgisk upåklagelig. Interessen og engasjementet hos leseren vekkes raskt. Via vel 40 relativt korte kapitler inviteres hen deretter med på en langt mer kronologisk og fortsatt like engasjerende reise gjennom Vidkun Quislings liv. Når hovedpersonen like etter side 250 er blitt henrettet i 1945 igjen, fortsetter historien om hans betydning (og kofferten) gjennom ytterligere 60 sider før boken går inn for landing med 50 sider med kildelister og sluttnoter.

Det godt komponerte omslaget, med bilder og tekst knyttet til Quislings liv, kan nok gi inntrykk av at dette er en ny historisk biografi om ham. Det er det likevel ikke. En bok er ikke nødvendigvis historiefaglig selv om den forteller en kronologisk historie om livet til en historisk person. Ei heller om den har sluttnoter med henvisninger til bøker av faghistorikere.

Bra er det, for hvis Quislings koffert var ment å være en historiefaglig bok ville denne anmelderen hatt betydelige innvendinger mot den. En ny historiefaglig biografi ville til å begynne med nok verken valgt hovedtittelen Quislings koffert eller undertittelen I fotsporene til en forræder. Kapittelnavn som «Kvalt i rød plysj», «Mannen med de runde brillene», «Gutten bak gardinen» og «Borte i en sky av mel» ville nok også passet bedre i en krimroman enn i en historisk fagbok. De fungerer likevel helt fint her – i en mer journalistisk og personlig vinklet bok.

Quisling koffert fremstår noen steder omtrentlig. Leserne kan for eksempel få inntrykk av at begrepet «Quislinger» først kom i bruk i april 1940 (side 118–121). Her burde de kanskje fått vite at begrepet blant noen av førerens norske motstandere var kjent i hvert fall siden vinteren 1932–33 (det ble brukt offentlig at Arbeiderpartiets formann Oscar Torp i Arbeiderbladets nyttårsintervju 31.12.1932). Viktigere er det imidlertid opp mot målgruppen her at boken inneholder svært få direkte feil. Den gir mange steder også enkle og forståelige forklaringer av mellomkrigstidens samfunnsforhold og viktige hendelser da.

Historikerkolleger som leser Lorentzens bok gjennom sine faglige briller, vil nok ha flere innvendinger. En av dem vil da være spørsmålet om denne nye Quisling-biografien egentlig tilfører norsk historieforskning noe nytt av betydning? Svaret på det er veldig nær til å være et rent «nei». Boken bringer frem mye nytt om Quislings koffert, men selv om den var en sjeldent bereist koffert har den langt mindre historisk interesse enn eieren. Et møte med datteren til ekteparet Quislings hushjelp fra 1936–37 bringer frem noen tankevekkende nye påstander om Quislings forhold til hushjelpen, men det er ubekreftet annenhåndsinformasjon som uansett har liten betydning for de store spørsmålene om hovedpersonens liv og virke. Et kort intervju med en nå 90 år gammel jødisk mann som ved krigsutbruddet var nabogutten til ekteparet Quisling er engasjerende lesing, men tilfører ikke noe vesentlig nytt om verken Quisling eller jødeforfølgelsene i Norge. Her er knapt noe nytt av historiefaglig betydning sammenlignet for eksempel med historieprofessoren Hans Fredrik Dahls store Quisling-biografi fra 1991–92 (i oppdatert utgave 2012 med tittelen Quisling – en norsk tragedie. Lorentzen har for øvrig ryddige henvisninger til den og andre historiefaglige bøker). Baksideteksten har muligvis dekning for at Quislings koffert «inneholder hemmeligheter som aldri før er blitt fortalt». Men det er altså i så fall hemmeligheter som er av liten verdi for faghistorikernes forståelse av Vidkun Quisling og hans rolle i norsk historie. Det gir et stort pluss i margen at forfatteren tydeligvis har anstrengt seg for å finne nye muntlige kilder. Forståelig nok er det imidlertid få igjen å finne, mer enn 70 år etter den barnløse hovedpersonens død. Boken kompenserer godt for det med korte og meningsfulle sitater gjengitt fra primærkilder i hovedpersonens samtid.

Quislings koffert er skrevet i en personlig form og tidvis med litt flåsete formuleringer. «NS debuterte som et marginalt parti med usle 3,5 prosents oppslutning ved stortingsvalget i 1933 og bare 8542 registrerte medlemmer i 1935», skriver forfatteren for eksempel på side 78. Men vel 8500 medlemmer er slett ikke lite for et politisk parti i Norge, verken med tre millioner innbyggere på 1930-tallet eller med fem millioner innbyggere på 2020-tallet. Valget i 1933 ga ingen stortingsplass, og var selvsagt skuffende for Quisling og andre ledende menn i NS. Partiet fikk for øvrig bare 2,2 prosent av de avgitte stemmene da (3,5 prosent er visstnok gjennomsnittlig oppslutning i valgkretsene hvor NS stilte liste). Det var likevel ikke usselt dårlig av et helt nystartet parti, i en tid hvor partisystemet var ganske stabilt og dominert av fire godt etablerte partier. NS ble på første forsøk Norges femte største parti. Det kunne gitt grunnlag for økende medlemstall og bedre valgresultater som sikret partiføreren plass i nasjonalforsamlingen senere på 1930-tallet – slik det skjedde med brødrepartiene i Danmark, Belgia og Nederland. Veien videre utover 1930-tallet ble imidlertid preget av interne konflikter og tilbakeslag for det norske nazistpartiet og deres livtidsvalgte fører. Dette NS-sporet er en spennende historie som også sier mye om Quislings begrensninger som praktisk politiker. Denne boken kunne gjerne fortalt mer om det. Den belgiske naziføreren Leon Degrelle dukker som snarest opp, i rollen som flyktning i Oslo i mai 1945. Et norsk forstørrelsesglass settes ellers på Quisling i den grad at hans kontakt med nazi-førere i andre okkuperte land knapt nevnes.     

Lorentzens bok er skrevet i en personlig form, og skulle jeg vurder den som en historisk fagbok ville også utvalget av hvilke hendelser som omtales fremstått noe subjektivt. Høydepunktet av Quislings politiske karriere før utbruddet av krigen, var hans to år som en sterkt omstridt forsvarsminister for Bondepartiregjeringene til Kolstad og Hundseid i 1931–1933. Det er bare så vidt nevnt. Sporene fra mellomkrigstidens Quisling og frem til krigsårenes Quisling kunne dermed vært fortalt og forklart bedre. «Jeg husker heller ikke stort mer etter å ha brukt flere dager av livet – dager jeg aldri vil få tilbake – på å lese meg opp på en ellers helt perifer norsk Bondeparti-regjering i begynnelsen av 1930-årene. Ikke engang 1000 kopper med svart kaffe gjør denne delen av Quislings liv levende for meg», skriver forfatteren på side 73. Slik skriver ingen faghistoriker. En faghistoriker ville heller ikke blandet inn eget liv og familiehistorie i teksten slik forfatteren med varierende hell gjør her. «Mens oldefaren min var en hvemsomhelst, en helt vanlig døgenikt som drakk for mye og ikke var spesielt snill mot kona, slekter Odd Nicolai på en verdensberømt polfarer, vitenskapsmann og humanist» (side 31) er eksempel på en slik personlig betraktning, som en faghistoriker nok raskt ville strøket fra manuset dersom hen hadde kommet på å skrive det.

Men 48 år gamle Trude Lorentzen er altså ingen faghistoriker og gjør da heller aldri noe forsøk på å late som hun er det. Trude Lorentzen er en reflektert og skrivefør journalist som etter å ha kjøpt Vidkun Quislings koffert på nettauksjon utviklet en interesse for hans liv – og en idé om å formidle den historien til nye generasjoner av lesere i sin samtid. Perspektivet hennes er hele tiden den fortellende, spørrende og lett synsende journalistens, ikke den drøftende og konkluderende historikerens. Dette er historieformidling og ikke historieforskning. Lorentzen gjorde i 2021 stor suksess med NRK-podkasten Quislings koffert, hvor de fem episodene til sammen hadde over 1 700 000 lyttere og den første episoden alene over 450 000. Ganske åpenbart var det store flertallet av lytterne da ikke faghistorikere, men allmennlyttere med sterkt varierende grad av forkunnskaper. Trude Lorentzen har med Quislings koffert-prosjektet sitt dermed, allerede før bokutgivelsen, overoppfylt målet om å formidle spennende norgeshistorie ut til et stort og bredt publikum. For en middelaldrende historiker virker det kanskje merkelig å skrive at Fridtjof Nansen slo gjennom som superstjerne (side 30) og at Vidkun Quisling shoppet verdisaker (side 66), men det er åpenbart naturlig særlig for unge allmenlesere i 2022.

For meg var den mest interessante episoden av podkasten den femte og siste, som omhandlet Vidkun Quislings betydning etter sin død. På samme måte synes jeg da at de siste 60 sidene av hovedteksten er de mest interessante. Få dager før henrettelsen høsten 1945 uttalte Quisling til en besøkende i fengslet at «farligst blir jeg etter min død» (sitat fra side 256). Det er min oppfatning at den påstanden fra hans side heller ikke har slått til. Satt på spissen var Vidkun Quisling så hatet ved sin død i 1945, at han forble Norges mest forhatte menneske i mer enn 60 år til. NS kom aldri tilbake som parti i etterkrigstiden og man fikk aldri noe nytt naziparti med noen posisjon av betydning i norsk politikk. Norge er på 2020-tallet blitt et multikulturelt samfunn som på nesten alle områder har utvikle seg i en helt annen retning enn Quisling håpet på. Støtten til hans høyreekstreme ideologi er begrenset til sekteriske små grupper. Jeg ser at man likevel kan argumentere både for og mot at Quisling ble farligst etter sin død. Siste del av denne boken kunne gjerne vært litt lengre, men det som står der er interessant og relevant. Sluttkapittelet «Salme ved reisens slutt» er en poengtert og sterk innspurt, med tankevekkende spor videre frem til terrorangrepene som yngre tilhengere av Quislings høyreekstreme ideologi begikk i 2011 og 2019.

Svaret på om boken fra 2022 inneholder mye nytt sammenlignet med podkasten fra 2021, er også «nei». Men for de som foretrekker å lese om historie fremfor å høre den, og det er heldigvis fortsatt ganske mange, er boken en godt skrevet og lettlest versjon av podkasten. Jeg kan si meg enig med Dagbladets anmelder i at denne historien om Quisling er «skremmende og spennende». Jeg kan også godt bruke ordet «gripende» om den, selv om jeg nok selv heller ville valgt «engasjerende». (Dagbladets anmeldelse, med terningkast fem, er skrevet av Marius Wulfsberg og ble offentliggjort 3. november 2022.)

Denne anmelderen er utdannet faghistoriker, men har lenge ment at vi norske historikere ikke har gitt tilstrekkelig prioritet til å formidle temaer og personer fra vårt spennende og viktige fag ut til større grupper av befolkningen. Trude Lorentzen fortjener nok ikke noen historiefaglig pris for Quislings koffert-prosjektet, men det hadde hun da heller aldri ambisjoner om. Hun kan godt få en pris for det hun med dette prosjektet forsøkte på og lyktes med – nemlig viktig historieformidling i en personlig form og med tidsriktig språk. Quislings koffert må vurderes ut fra sine premisser og målsetninger. Den fungerer i det perspektivet svært godt, særlig for lesere som er født etter 1970 og ikke har all verdens forkunnskaper om Quisling og hans tid. Og det er vel verdt en femmer på min terning.