Anders Totlands medisterfarse av en julekrim går ned på høykant. Det er bare synd den er så kort.
Mye er nytt i livet til den pensjonerte bygdepresten Jacob Juul denne jula. Ikke bare er kona hans død og sønnen hans forsvunnet. Ikke bare har han plutselig blitt bestefar til ei syv år gammel jente han ikke ante at eksisterte. Han har dessuten drept noen, og nå må han «gjera noko med alt griseriet», som han sier. Dessverre har han bare skarve 157 sider å rydde opp på.
Anders Totland utmerket seg denne høsten fordi Til jord skal du bli tross null avisanmeldelser ble liggende flere uker på bestselgerlista. Totland selv tilskriver suksessen til egen aktivitet i sosiale medier, og har uten tvil rett i at han har vært god på selvpromotering. Noe av suksessen må nok likevel også tilskrives kvalitet, for en får ikke solgt filmrettighetene til boka si om en ikke har fått til noe som helst. Nå er det heller ikke direkte synd på denne forfatteren når det kommer til synlighet i media. Ifølge hans egen Twitter-konto vanket det både omtale hos Bok i P2, anbefaling fra Siss Vik i NRK og like før jul en helt ekte firer på terningen fra Stavanger Aftenblad.
Totland debuterte i 2015 og er etter hvert blitt en erfaren forfatter med et mangfoldig utvalg sakprosa og skjønnlitteratur for barn, ungdom og voksne bak seg. Uten å ha lest de tidligere bøkene hans, virker det imidlertid som det er første gang han skriver blodig for voksne. Og blodig skal det bli, for denne presten er ikke redd for å trykke på avtrekkeren. Tankene går til lettbeint, humoristisk krim som av finske Antti Toumainen og norske Lars Lenth, eller for den saks skyld til den amerikanske TV-serien Fargo. Med den viktige forskjellen at alle disse tar seg langt bedre tid til karakterutvikling og spenningsoppbygging enn det Totland gjør.
Til jord skal du bli forsvinner med et svupp i sofakroken andre juledag, og er mer lettfordøyelig enn pepperkakene. Det er absolutt en positiv opplevelse. Jeg smiler godt av den sprelske leken med bibelske vendinger som “… som blei me omgjevne av ein himmelsk herskare som lovpriste Gud og song: ‘Jacob Juul?'”, og personnavn som Anjo Snusbrenna og Krikkert Kålosen (for ikke å snakke om kartellet Dirty Pigs!) Totland er god på å skrive lett og artig om drap og partering, og hårene reiser seg et øyeblikk da et av likene viser seg å ha stukket av.
Men du verden så lettvint dette er. Det skjer så mye på kort tid at all verdens uro er raskt overstått. Presten rekker bare så vidt å få et nytt problem før det er løst på beleilig vis. Forfatteren hopper elegant bukk over hvor lite sannsynlig det er at ting ordner seg som de gjør. Som at syvåringen ikke skal ha våknet da presten skjøt to personer med rifle ute på tunet!
Det blir ikke særlig mer urovekkende av den store sindigheten og optimismen Juul møter det hele med. Aldri tenker han over om det kan komme flere menn for å true den nye familielykken hans. Han er i det hele tatt en enkel gladlaks av en fyr. Det gjøres et poeng ut av hvor lite han sørger over konas død, selv om han selv forklarer det med at hun har ligget i koma og derfor blitt borte for ham for lengst. Den påfallende mangelen på interesse for sønnens forsvinning derimot, forblir nærmest ukommentert. Det brukes langt mer tid på å lage snømann enn på å finne ut hva som kan ha skjedd med sønnen. Jeg er usikker på om det er meningen at jeg skal synes presten er fullstendig følelsesmessig avstumpet, eller om det bare er Totland som har vært redd for å gå inn i det mørke. For min smak hadde det vært langt bedre både for spenningen og humoren om vi fikk litt sorg og frykt inn i dette universet.
Dessuten sitter jeg igjen med en del spørsmål. Mange av dem handler om fortiden til Jacob Juul, hans relasjon til kona Margot og sønnen Knut-Halvard. Her kunne Totland dykket langt dypere i relasjonene. Det samme gjelder hvordan livet til det nye barnebarnet Izzy var før hun kom til prestegården. Jacob Juul møter barnebarnet som verdens varmeste bestefar, og flere ganger nevnes det at han har fått en ny sjanse til å gjøre ting riktig. Men hva var det egentlig som gikk galt sist? Med den skjebnen sønnen hans får i romanen, må det jo ha vært et eller annet. En kan kanskje legge godviljen til og si at det er farens emosjonelle avstumpethet som har vært hele problemet. I så fall etterlyser jeg et eller annet hint om hvilken betydning det vil få for fremtiden med barnebarnet.
Alt i alt er det underholdende greier Totland presterer her, men det er synd at han gjør det så lett for seg selv. Hadde det ikke vært for alt blodet, kunne dette lett passert som en ungdomsbok. Jeg hadde glatt blitt dobbelt så lenge i dette universet, og i så fall kunne det også blitt en dobbelt så god leseropplevelse.
